Innskuddspensjon i privat sektor – en innføring
Alle bedrifter i privat sektor skal opprette sparing til tjenestepensjon for sine ansatte. Etter pensjonsreformen er den klart vanligste formen for denne sparingen innskuddspensjon.
Som ansatt har du rett på at arbeidsgiver setter av penger til din framtidige pensjon. Dette kalles tjenestepensjon. Pengene investeres slik at de øker i verdi over tid.
Det finnes tre kategorier for tjenestepensjon:
- Innskuddspensjon: en enkel spareordning med årlige innskudd. Utbetalingene du får vil være basert på totalsummen pluss den avkastningen pengene har hatt i mellomtiden.
- Hybridpensjon: et alternativ som kom til i 2014. Som innskuddspensjon, men ved dødsfall overføres gjenværende pensjon til fellesskapet og kvinner har et eget tillegg som sikrer dem like livsvarige ytelser som mennene får.
- Ytelsespensjon: gir arbeidstakere en fastsatt pensjonsutbetaling (et garantert ytelsesnivå) målt ut fra lønnsnivået man har ved avgang fra arbeidslivet. I praksis er ikke disse ordningene lenger åpne for nye arbeidstakere.
Etter visse regler kan virksomheter flytte de ansatte mellom de tre ordningene, men ikke nødvendigvis uten å gi de ansatte et selvstendig valg. Man kan også ha ulike ansatte på ulike ordninger internt i samme virksomhet, men hver enkelt ansatt kan kun være medlem av én ordning av gangen.
Innskuddspensjonen har blitt den absolutt vanligste sparevarianten, på bekostning av ytelsespensjon. I denne artikkelen vil vi kun skrive om innskuddspensjon.
Når, for hvem og hvor mye?
Innskuddspensjon baserer seg på sparing. Pensjonen du til slutt vil få, avhenger altså av størrelsen på innskuddene. Du sparer altså best ved å ha en lang yrkeskarriere med et så høyt lønnsnivå som mulig.
I tillegg vil avkastningen pengene har hatt påvirke hva du til slutt får utbetalt som pensjonist.
Loven om obligatorisk tjenestepensjon (OTP) legger noen grunnleggende føringer for tjenestepensjoner. Om man velger innskuddspensjon er dette detaljert regulert av en egen lov, samt en forskrift.
Sentrale krav i virksomheter med innskuddspensjon er at:
- Alle ansatte i bedriften som har fylt 20 år og har minst 20 prosent stilling skal være del av ordningen.
- Det er lagt begrensninger for forskjellsbehandling mellom ansatte innen samme spareordning.
- Loven åpner for variasjoner, men som hovedregel skal innskuddet til pensjon tilsvare minst 2 prosent av lønna di. Her kan man eventuelt avtale satser opp til 7 prosent for inntekter opp til 7 G og 25,1 prosent for overskytende lønn opp til 12 G.
- Som hovedregel skal ikke innskuddet trekkes fra lønna, men komme i tillegg.
Individuelt eller kollektivt
Det finnes ulike måter å organisere sparingen på.
- En kollektiv ordning, der det er felles kapitalforvaltning. Denne utføres av bedriftens pensjon-leverandører.
- De ansatte har «individuell forvaltning».
I sistnevnte tilfelle kan altså den enkelte ansatte selv bestemme hva slags spareprofil man skal ha for «sine penger».
Men hva når jeg slutter?
Etter loven må du jobbe minst 12 måneder i en bedrift for å kunne «ta med deg» det arbeidsgiver har spart for deg. Om du slutter før dette, går pengene tilbake til arbeidsgiver. For personer som har mange midlertidige og kortvarige jobber kan dette medføre store tap.
Om 12-månedersregelen derimot er oppfylt, får du med deg den oppsparte pensjonen. For innskuddspensjon kalles denne «sparepakken» et pensjonskapitalbevis. Dette skal tilsvare de pengene du har til gode i form av framtidig pensjon, men da plassert hos et eget selskap – en pensjonsleverandør.
Nå er det likevel du og ikke arbeidsgiver som har ansvaret for kostnadene for å administrere pengene dine. Samtidig står du friere til selv å velge profilen på sparingen – for eksempel hvor mye du vil at skal investeres i aksjer, som har større risiko, men over tid vil kunne gi større avkastning enn tryggere plasseringer.
Motsatsen hvis du forlater en bedrift med ytelsespensjon, er en fripolise, og for hybrid pensjonsbevis. Disse har ulike regler.
Fra tidligst 62 og minst til 77 år
Uttak av pensjonen kan du begynne med når som helst mellom du fyller 62 og 75 år. Den skal utbetales i minst 10 år, og minst til 77 års alder.
Innskuddspensjon er altså tidsbegrenset, og man mottar ingen pensjon etter 77 år. Når levealderen øker blir det en lengere periode uten pensjon. I privat sektor vil du i tillegg få livsvarig alderspensjon gjennom folketrygden og eventuelt avtalefestet pensjon (AFP), om du har kvalifisert deg til dette. Man kan selvsagt også opprette individuell pensjonssparing, utenom bedriften.
Uttaket av pensjonen kan tas ut fullt eller gradert. Antallet kroner du får hver måned vil tilpasses ut fra den lengden og graderingen du selv legger opp til.
Det er ingen begrensninger på å fortsette å jobbe mens du får pensjon utbetalt.
NB: To endringer på vei
I skrivende stund (oktober 2019) er flere endringer som er relevant for innskuddspensjon under utredning og politisk behandling/sluttføring. Disse vil kunne ha påvirkning på hvordan du bør forholde deg til innskuddspensjonen din, særlig ved (hyppig) bytte av jobb.
Endring 1. Egen pensjonkonto
En viktig endring som er foreslått av regjeringen er at alle arbeidstakerne i privat sektor skal få en egen pensjonskonto for sin tjenestepensjon. Dette er et svar på et ønske fra partene etter lønnsoppgjøret i 2016.
Et lovendringsforslag er på plass og vil ventelig tre i kraft i 2020.
Tanken er at en slik konto vil kunne samle hver enkelt arbeidstakers sparing til tjenestepensjon både fra tidligere arbeidsforhold og nåværende i én konto.
Ordningen er likevel kun ment å samle sparing innenfor innskuddmodellen (pensjonskapitalbevis + sparingen gjennom nåværende jobb), altså ikke hybridpensjon eller ytelsespensjon (pensjonsbevis eller fripoliser).
Men en slik ordning blir det langt lettere å få oversikt og å kunne foreta valg for hva slags risiko eller trygghet man ønsker å ha for spareprofilen.
Man forventer også at ordningen blir billigere å administrere og/eller at man får bedre vilkår gjennom sin arbeidsgiver, slik at mer penger går rett til pensjoner.
Endring 2. Sparing fra første krone?
For folk som ofte bytter jobber og/eller har lav inntekt i privat sektor er et annet problem at sparing til pensjon ikke starter fra første krone. Etter loven kan arbeidsgiver vente til du har tjent 1 G (grunnbeløpet i folketrygden) før sparingen først da begynner.
Denne grensa tilsvarer i 2019 rundt 100 000 kroner.
Mange tariffavtaler har fastlagt at sparingen skal skje fra første krone. Omtrent 400 000 arbeidstakere er dermed dekket, omtrent 1 million ikke.
Regjeringen har planer om å nedsette et offentlig utvalg for å vurdere om man skal endre lovverket, slik at alle i privat sektor (som oppfyller øvrige vilkår) får obligatorisk opptjening fra første krone av sin lønn.
Denne teksten er skrevet i forbindelse med rapporten Kunnskap om pensjon skrevet av Ståle Østhus, på oppdrag fra Finansmarkedsfondet: Til rapportside / Rett til rapporten (PDF).